Chat

Tilbake

22 Jan

Heisann! Tittelen får dobbel betydning denne ganga. Jeg er tilbake på bloggen etter en lang pause. Siden sist har jeg ankommet Norge etter at utvekslinga var over, fått meg jobb, jobbet og spart mye, nytt tiden med gode venner, fullført vg3 (altså klarte jeg å få godkjent vg2 nokså uten problemer for alle som er spente på hvordan det kommer til å gå for dere), reist en god del, bodd og studert 3 måneder på Cuba og nå er jeg altså tilbake.  I Argentina. Og det føles kjempegodt.

Grunnen til at jeg skriver her på bloggen nå er litt for å gi alt en avslutning og vise at jeg lever, men først og fremst fordi jeg nå befinner meg på det som er den første av mange reisemål. Jeg skal være her i Tucumán med vertsfamilien og venner i en måned og deretter backpacke meg oppover Latin-Amerikas vestkyst sammen med ei venninne som også er norsk. Jeg skal legge ut en litt mer beskrivende reiserute etter hvert, men jeg sparer det til en rolig dag. Foreløpig har jeg ikke hatt mange av de. Mesteparten av reisen videre er fremdeles ikke planlagt og vi tar det som det kommer. Jeg er kjempespent og gleder meg masse.

Og så til alle dere som visste jeg skulle reise og som er nysgjerrige på hvordan det har gått..

Jeg dro hjemmefra 13. januar etter å ha fått en kort vinter hjemme i Kristiansand. Akkurat nok til at jeg virkelig satte pris på snøen og kulda. Til dere som fortsatt fryser, det er ikke akkurat sånn at jeg misunner dere. Her er det jevnt over 30 grader og mye sol så jeg er uten tvil på rett plass. Jeg ble en natt i Oslo hos ei venninne (greit å plutselig ha vennene sine spredd utover hele landet) og reiste videre torsdag ettermiddag.

Hele denne delen av reisen reiste jeg alene og jeg var på forhånd nokså skeptisk. Det gikk derimot helt perfekt, selv om det var mye venting. På flyplassen i Paris var det heldigvis ubegrenset internett og stikkontakt rett ved mitt sete, og det hjalp litt på å få de 5 timene jeg hadde på CDG til å gå. I Buenos Aires ventet jeg 11 timer. På den tiden kjøpte jeg argentinsk simkort, leste ut en bok, hørte på musikk og snakket med vertsmor på telefon på første gang på 1,5 år. Jeg måtte krysse store deler av byen for å komme fra flyplassen til bussterminalen og det var den delen jeg var aller mest nervøs for av alt. Buenos Aires er ikke kjent for å være spesielt trygg, og jeg stakk meg ut mer enn gjennomsnittet der jeg kom med en sekk på ryggen, en på magen, en veske og to nett. Det var litt ubehagelig å ha så mye bagasje på busstasjonen, for der var det helt stappfullt og en så alt mulig rart av mennesker og dyr. Bortsett fra akkurat der, der jeg ikke følte jeg hadde kontroll på alle småtingene til alle tider, gikk det veldig fint. Det er sinnsykt mye lettere og mer behagelig å reise med en sekk på ryggen enn å streve med seg en tung bag eller trillekoffert. Lærdom til fremtidige reiser.

Etter en busstur på 15 veldig behagelige timer (jeg elsker argentinske busser, noe alle som har tatt de burde skjønne) hvor jeg mesteparten av tiden sov eller spiste, kom jeg frem til Tucumán.

image

Både venner og familie kom på terminalen for å ta meg imot. Nå har vennene mine her både lappen og bil, så jeg satt på med ei venninne derfra og hjem til meg. Mistenkte selvfølgelig at det var fordi noe var på gang i huset, for den eldste av brødrene var plutselig blitt syk og ble hjemme for å vente på oss. Og jeg hadde rett. Alle vennene mine som ikke allerede hadde reist på ferie kom på lunsj og ble hele kvelden.

Etter det har det gått i ett, med mange personer som vil treffe meg, venner som kommer tilbake, 3 nye kjæledyr, familieselskap, å se nye steder og mye sol og tid i bassenger rundt omkring. Det er så deilig å være tilbake! Jeg har følelsen av at null tid har gått og alt er slik jeg kjenner det fra forrige gang, dermed føler jeg fremdeles jeg hører til her. Utveksling anbefales altså på det sterkeste!

image

Her dro vi til Loma bola for å spise merienda og drikke mate. Mer argentinsk blir man rett og slett ikke. Alt man ser bak oss er byen jeg bor i her.

image

Tilbake til de gamle, amerikanske bilene. Føltes kjent og godt og jeg elsker fremdeles å kjenne den varme vinden i ansiktet mens man kjører.

image

Min første dårlige opplevelse her i Tucumán. En flyvende kakerlakk snek seg inn i bilen på vei hjem fra bussterminalen. Har heldigvis venninner som alltid er beredt for det meste – tucuman i et nøtteskall.. Alle de andre dårlige opplevelsene har for øvrig også vært knyttet til insekter. Det er det eneste jeg misliker med tropisk klima.

image

Mormor og de 8 ungene. Det var faktisk 8 valper, og de gis bort dersom noen skulle være interesserte

image

Dette er det siste jeg så av Norge. Skal innrømme det er vakkert, men jeg er veldig fornøyd med dette:

image

Nå skal jeg treffe noen venner og så må jeg pakke til helga. Jeg skal bo hos ei venninne og etterpå opp til feriehuset vertsfamilien har i fjellene. På de 5 dagene her har det skjedd masse, jeg gleder meg kjempemye til alt videre! Håper alle som ser dette nyter januar like mye som meg.

Besos

Advertisements

Første del av reisen

10 Jul

Hei! I dag er det torsdag, det betyr at om én uke på ca denne tiden kommer jeg til å være hjemme i huset jeg dro fra 11 måneder siden.

Første delen av reisen er dessverre overstått, jeg har nemlig allerede dratt fra Tucumán og sagt farvel til alle venner og de fleste i familien. Det har vært utrolig trist, men også mye hyggeligere enn jeg hadde forventet. Men så har jeg noen veldig gode mennesker rundt meg her også da!!

Den siste uka vet jeg ikke hvor ble av, men jeg vet at jeg kun var hjemme for å spise lunsj og sove. Ikke at jeg fikk gjort det heller så mye i grunnen..

De store hendelsene fra forrige uke var nok avskjedsfestene jeg fikk kastet på meg, bokstavelig talt. Fredag skulle vi ut å spise, trodde jeg, men endte opp med å bli overrasket av hele klassen og noen andre venner! De hadde laget kort og plakater, kjøpt gaver osv. Det var ikke sååå trist på fredag for jeg visste jo at jeg kom til å se mange av dem igjen før tirsdagen. Jeg gråt litt likevel 😋 jeg tok bilder, jeg har bare et teknisk problem for tiden.. Kommer til å gå en uke uten strøm på alle ting jeg har, for hotellet har ikke stikkontakter hvor adapteren min passer.. Jaja

Og på søndag overrasket familien min meg også med en avskjedsfest med absolutt alle kjente og alle slektninger. Det var kjempekoselig! Jeg mottok flere gaver enn jeg gjorde på bursdagen min, det var det tristeste av alt tror jeg.. Og de overrasket meg med å leie inn en stor sjokoladefontene kun for anledningen! Den gjorde det selvfølgelig også mindre trist, for alle var bare opptatte med å spise. Jeg glemte selvfølgelig kameraet mitt i huset til venninna mi fredagen, så jeg har ingen bilder fra dette..

Det ble så utrolig mye mat til overs fra søndagen at hver gang jeg forlot huset etterpå tvang de med meg rester for å klare å bli kvitt dem haha.

På mandagen fikk jeg endelig blitt kjent med priscila, jenta som gav meg plassen hennes i klassen fordi hun dro på utveksling. Oss, jentene, samlet oss for å ha piknik i parken! Det var kjempekoselig, og vi hadde vår siste mate sammen mens vi spilte burako og spiste. Det var veldig koselig. På kvelden sov jeg over hos ei venninne, det var også koselig. I grunnen sov vi ikke særlig; vi brukte tida på å danse, snakke med guttene i klassen som kom innom og lage mat. Jeg spiste min siste milanesa i tucuman klokka 7 om morgenen.. 😔 klokka 9 ble jeg hentet av vfamilien til taryn, og vi dro ut og spiste frokost sammen. Jeg skjønner veldig godt hvorfor hun var så veldig glad i dem. Tirsdag ettermiddag hadde jeg ikke noe annet valg enn å pakke, så jeg ble hjemme for å gjøre dette mens familien dro ut på shopping til reisen.

På kvelden dro vi alle til el portal, et shoppingsenter, for å spise og feire bursdagen til ei venninne i tillegg til å si hadet til meg. Jeg var i grunnen på gråten allerede før jeg kom dit, for det kom innom så veldig mange personer som ville si hadet i siste øyeblikk. Heldigvis holdt jeg meg en stund. I grunnen var det ganske morsomt, for jeg ble nødt til å gå inn på senteret med en nesten lysende kake, som selvfølgelig vfamilien tvang med meg. Kan ikke klage, vennene mine ble jo fornøyde med å få dessert haha. Vi spiste og jeg brukte kvelden på å samle inn alle tingene mine som jeg hadde lagt igjen her og der, og alle kort og sjokolader og gaver som folk hadde lyst til å gi meg. Jeg endte opp med å gråte til slutt, men jeg er i grunnen overrasket over at jeg holdt meg helt til tirsdagen! Kan jo ha med å gjøre at jeg utsatt alt til siste minutt..

Jeg får ikke lov til å lese noen av kortene enda, heller ikke mitt argentinske flagg som alle skrev på, og det er litt vanskelig å følge når jeg sitter på hotellrommet uten å ha noe å gjøre.. Derfor skriver jeg her.. Lover at jeg skal legge ut bildene senere, de er den gøyeste delen.

På onsdag dro vi hjemmefra klokka 7.30 om morraen. Det var egentlig en del venner som hadde sagt at de skulle komme, men som forsov seg. Jeg er i grunnen litt letta for det, for jeg var lei av å gråte innen vi skulle dra. Det var også hyggelig å kunne si hadet til vbror som ikke skulle dra sammen med oss til buenos aires. Likevel det kom noen, men jeg var ikke så trist lenger da. Jeg brukte tross alt hele natta på å gråte..

Det føles ut som såå mye lengre siden enn i går morgen at vi dro fra tucuman, hjemmefra. Vi kjørte så utrolig lenge, nesten 12 timer i strekk! Og vi stoppet i Rosario, så det er jo enda lenger til bs as.. De to siste timene av kjøreturen var akkurat mens Argentina spilte semifinalen i går, så det var absolutt ingen – IKKE EN ENESTE LEVENDE SJEL ELLER BIL NOE STED. Det var kjempemerkelig, men det gjorde at det gikk litt fortere enn ellers. Uheldigvis kom vi fram til å kunne se kun de siste 15 minuttene og straffene, men vi forsøkte å høre kampen på radioen. Det var absolutt forferdelig!! Heldigvis vant de!!! Vi dro ut til sentrum av Rosario for å feire, og på vei dit så man litt av alt! Alle biler tuter som galninger, og alle hadde flagg, drakter eller hatter i Argentinas farger. Det var til å med folk som hoppet på takene av busser, i fart. Full feiring altså. Jeg gleder meg utrolig til søndag, for da kommer vi til å være her i bs as, og her er de nødt til å feire det enda bedre!!

I samme slengen fikk vi sett sentrum og flaggmonumentet de har i Rosario, og det er en nydelig by. Uten tvil den fineste byen jeg har sett til nå i Argentina. Hadde dessverre ikke med meg kameraet hit heller, turte ikke det..

I dag regnet det masse på morgenen, så vi gjorde ikke mye før vi kjørte til bs as. Jeg har kjempevondt i rumpa etter å sitte så lenge stille disse to dagene. Vi fant ikke frem med det første, så først brukte vi litt tid på å rote oss vekk i sentrum. Når vi først fant hotellet måtte vi tømme bilen for alt, og alle lo av meg og all bagasjen min. Jeg tviler det kommer mange gjester som tar med seg absolutt alt de eier på ferie når de kun skal bli noen få dager. I tillegg til å ha mye å bære var det ikke nok med å måtte dra alt opp til sjette etasje. Vi måtte i tillegg bytte rom en gang. Så nå sitter jeg endelig stille etter en god del runder frem og tilbake. Klokka 9 skal vi ut å spise med familiens venner her i bs as, men vi må snart dra herfra.. Det er en ganske stor by, det gikk det opp for meg når vi kjørte oss vill 1 gang og kom frem 40 minutter senere enn planlagt. Bilder kommer, men jeg vet ikke hva som skjer først; enten kommer jeg hjem, eller så finner jeg en rund stikkontakt et sted!! Vi snakkes folkens, hasta pronto!

Chau!

¡¡Brasil, decíme qué se siente!!

2 Jul

Argentina er fantastisk for øyeblikket! Jeg kan ikke tro hvor godt jeg har det. Det er så veldig mye gøy som skjer for tiden, og blant alt som skjer er jo VM da. Det er i grunnen det eneste verden her handler om nå. Alle jeg kjenner er mer nasjonalistiske enn aldri før og det er flagg, egne sanger, maling, turkis og hvitt absolutt over alt. Det er veldig koselig i grunnen. Og i og med at det er kamper blir det juntadas med venner hvor vi selvfølgelig også er superargentinske. Jeg har spist mer empanadas og asado i løpet av disse få ukene enn de 11 månedene tilsammen tror jeg. I tillegg har jeg fått kjøpt meg både argentinsk flagg, hatt, osv. bare fordi det finnes absolutt over alt. Det er gøy å få være en del av nasjonalismen her når de virkelig viser den 🙂

kamp kamp1

Det er ikke bare at fotballen er populær her, verden forandres! Alle Argentinas kamper som har vært klokka 13 har ført til trafikkaos uten like, som følge av at folk rusher hjem for å rekke frem i tide, og  i mens de spiller tømmes absolutt alle gater totalt. Det er nesten som en spøkelsesby. Men det er kaos, ei venninne av meg (sammen med hennes familie) ble påkjørt av en sjåfør med dårlig tid noen få dager siden. Men det er likevel en gøy opplevelse, og for meg en veldig god grunn til å treffe venner enda oftere – jeg har jo nemlig ikke tv hjemme… jaja

Heldigvis har det gått helt ok+ frem til nå da. Under har jeg lagt med en video av hvordan det ble feiret i Buenos Aires at Argentina scorte. Folk er litt mer entusiastiske enn det vi nordmenn er vant til tror jeg. I og med at dette er for målet de scorte for å komme videre vil jeg helst ikke tenke på hvor dårlig stemning det kommer til å bli hvis de ryker ut. Håper de vinner jeg.

 

For å ikke droppe bloggen helt (jeg føler liksom at jeg er nødt til å avslutte den, at jeg ikke kan la være å skrive helt plutselig.. Jeg husker hvor skuffa jeg ble i fjor på denne tida når absolutt ingen som var på utveksling skrev noe lenger, hahah)..:

I dag er det kun 14 dager igjen til flyet drar fra Buenos Aires, og i dag er min 6 siste hele dag i Tucumán. Jeg kan ikke forstå hvor tiden har blitt av.. Jeg vet ikke lenger om jeg gleder eller gruer meg mest til å komme hjem heller. Jeg har, forhåpentligvis, mye å se fram til hjemme, men det blir så merkelig. Og jeg føler meg så utrolig hjemme her nå. Det er alt for brutalt at det bare kutter seg fra en dag til en annen på denne måten.

Jeg har unngått å tenke på at det er kjempelite igjen så mye jeg kunne, men nå er det jo på en måte bare dumt å fortsette å nekte det. Vennene mine er enige med meg, og de siste dagene har jeg kun vært hjemme for å spise lunsj og sove om natta. Jeg blir helt rørt over alle tingene og ideene de har for oss for denne siste uka. Heldigvis tror jeg ikke at jeg trenger å planlegge noen avslutningsfest, jeg mistenker at de planlegger å overraske meg – heldigvis! Å i tillegg til å skulle si farvel til alle, tenke på gaver og alle andre slags ting man ønsker å få til før tiden renner ut, har jeg faktisk ikke tid til å planlegge noe slikt. Og det er jo alltid ekstra gøy med overraskelser!

Bare i løpet av den siste uka har jeg sagt hadet til de tre beste utvekslingsvennene mine, nå er vi utrolig få igjen. Helt merkelig i grunnen. Jeg  vet ikke hva jeg føler engang.. Jeg er glad på deres vegne, for alle ser så glade ut sammen med familiene og vennene sine, men jeg savner dem også. Håper folk her kommer til å tenke det samme om meg. Vanskelig å si.. Men men, vi snakkes hjemme om to uker folkens. Det er så sært å kunne si det

I dag dro jeg ikke på skolen for å kunne bli ferdig med alle kort og gaver osv. Jeg har til og med laget kake til klassen til i morra som blir min siste normale skoledag. Jeg både gruer og gleder meg fordi jeg blir nødt til å si farvel til mange for siste gang. Det blir uansett bra med ferie, gleder meg! Dere merker det sikkert også, men for hver eneste ting jeg kommer på tenker jeg både positivt og negativt. Jeg er super-bipolar i dag. Det har nok blitt litt for mange kort..

 

1 måned igjen

9 Jun

Heei

Hahaha, jeg merker jeg repeterer meg selv i starten av hvert eneste innlegg.. Men tida har gått så utrolig fort i det siste, og det er vanskelig å forstå hvor de 10 månedene som snart har passert har blitt av. I går dro den første jenta av utvekslingsvennene mine hjem, på samme tid som alle andre også forbereder seg. Det blir akkurat som når vi skulle til å dra av gårde: alle forsvinner én etter én, og så er det meg til sist. I  akkurat dette tilfellet er jeg faktisk glad for det. Lørdag var det avskjedsfesten hennes. Det var egentlig ikke så trist, for alt er fremdeles ganske langt unna i mitt tilfelle. Uvirkelig liksom. Slik føltes det i hvert fall helt frem til jeg i dag innså at jeg kun har nøyaktig en måned igjen i Tucumán – 1 liten måned som kun består av 4 veldig korte uker. Så i dag er jeg egentlig ganske trist likevel..

Men i og med at det nå har passert såpass lang tid tenkte jeg jeg burde dele noe med dere. Denne teksten fant jeg for litt mer enn et års tid siden, da jeg leste andre utvekslingsblogger og allerede var kjempespent på avreise. Jeg likte den godt da, og syntes den i grunnen er enda sannere og bedre nå. Jeg vet ikke hvem som har skrevet teksten, men når den blir spredt rundt på denne måten sies det seg selv at den er god. Jeg anbefaler alle fremtidige utvekslingselever å ha den ett eller annet sted, for den er både oppmuntrende, inspirerende og veldig sann. Alle utvekslingsopplevelser er forskjellige, men det er nok av følelser som gjør dem like. Jeg har flere ganger lest den og følt meg bedre når jeg hadde en dårlig dag eller kun var trist. Forskjellen noen få ord kan gjøre er utrolig. Her er den, ikke ha alt for store forhåpninger heller!:

«Exchange is change. Rapid, brutal, beautiful, hurtful, colourful, amazing, unexpected, overwhelming and most of all constant change. Change in lifestyle, country, language, friends, parents, houses, school, simply everything.»

«Exchange is realizing that everything they told you beforehand is wrong, but also right in a way.
Exchange is going from thinking you know who you are, to having no idea who you are anymore to being someone new. But not entirely new. You are still the person you were before but you jumped into that ice cold lake. You know how it feels like to be on your own. Away from home, with no one you really know. And you find out that you can actually do it.
Exchange is thinking. All the time. About everything. Thinking about those strange costumes, the strange food, the strange language. About why you’re here and not back home. About how it’s going to be like once you come back home. How that girl is going to react when you see her again. About who’s hanging out where this weekend. At first who’s inviting you at all. And in the end where you’re supposed to go, when you’re invited to ten different things. About how everybody at home is doing. About how stupid this whole time-zone thing is. Not only because of home, but also because the tv ads for shows keep confusing you.»

«Thinking about what’s right and what’s wrong. About how stupid or rude you just were to someone without meaning to be. About the point of all this. About the sense of life. About who you want to be, what you want to do. And about when that English essay is due, even though you’re marks don’t count. About whether you should go home after school, or hang out at someone’s place until midnight. Someone you didn’t even know a few months ago. And about what the hell that guy just said.»

«Exchange is people. Those incredibly strange people, who look at you like you’re an alien. Those people who are too afraid to talk to you. And those people who actually talk to you. Those people who know your name, even though you have never met them. Those people, who tell you who to stay away from. Those people who talk about you behind your back, those people who make fun of your country. All those people, who aren’t worth your giving a damn. Those people you ignore.
And those people who invite you to their homes. Who keep you sane. Who become your friends.»

«Exchange is music. New music, weird music, cool music, music you will remember all your life as the soundtrack of your exchange. Music that will make you cry because all those lyrics express exactly how you feel, so far away. Music that will make you feel like you could take on the whole world. And it is music you make. With the most amazing musicians you’ve ever met. And it is site reading a thousand pages just to be part of the school band.»

«Exchange is uncomfortable. It’s feeling out of place, like a fifth wheel. It’s talking to people you don’t like. It’s trying to be nice all the time. It’s bugs.. and bears. It’s cold, freezing cold. It’s homesickness, it’s awkward silence and it’s feeling guilty because you didn’t talk to someone at home. Or feeling guilty because you missed something because you were talking on Skype.

Exchange is great. It’s feeling the connection between you and your host parents grow. It’s knowing in which cupboard the peanut butter is. It’s meeting people from all over the world. It’s having a place to stay in almost every country of the world.

It’s cooking food from your home country and not messing up. It’s seeing beautiful landscapes that you never knew existed.
Exchange is exchange students. The most amazing people in the whole wide world. Those people from everywhere who know exactly how you feel and those people who become your absolute best friends even though you only see most of them 3 or 4 times during your year. The people, who take almost an hour to say their final goodbyes to each other. Those people with the jackets full of pins. All over the world.»

«Exchange is falling in love with this amazing, wild, beautiful country. And with your home country.
Exchange is frustrating. Things you can’t do, things you don’t understand. Things you say, that mean the exact opposite of what you meant to say. Or even worse?
Exchange is understanding.
Exchange is unbelievable.
Exchange is not a year in your life. It’s a life in one year.
Exchange is nothing like you expected it to be, and everything you wanted it to be.
Exchange is the best year of your life so far. Without a doubt. And it’s also the worst. Without a doubt.
Exchange is something you will never forget, something that will always be a part of you. It is something no one back at home will ever truly understand.
Exchange is growing up, realizing that everybody is the same, no matter where they’re from. That there is great people and douche bags everywhere. And that it only depends on you how good or bad your day is going to be. Or the whole year.»

«And it is realizing that you can be on your own, that you are an independent person. Finally.
And it’s trying to explain that to your parents.
Exchange is dancing in the rain for no reason, crying without a reason, laughing at the same time.
It’s a turmoil of every emotion possible.
Exchange is everything. And it is something you can’t understand unless you’ve been through it !»

... og utveksling er mange uforglemmelige stunder, og menneskene disse fylles med. Det kan ikke byttes bort for noe.

… og utveksling er mange uforglemmelige stunder, og menneskene disse fylles med. Det kan ikke byttes bort for noe.

Chau!

Enda en argentiner

28 May

Heiheii

Denne helga her har det seg sånn at det var 25. mai, en veldig viktig nasjonal dato her i Argentina. De færreste av de jeg kjenner vet hvorfor. Som alle sier, i løpet av de ni månedene jeg har levd her har jeg gjort mer argentinske ting enn vennene mine i løpet av deres 17. Den 25. var altså dagen de begynte sin «frihetsprosess» fra Spania, og dagen de fikk sin egen regjering – eller i  hvert fall noe som ligner på det. I og med at dagen var en søndag hadde vi god tid til det meste, og både lørdag, søndag og mandag ble fylt med ekstra argentinske aktiviteter.

I og med at det er veldig lite tid igjen har jeg gitt litt opp alt som har med mat å gjøre. Såpass mye at i løpet av to dager forsvant det mystisk nok en hel boks med 1 kg dulce de leche blant oss 4 i familien. For eksempel. Så i og med at det er så mye av maten som er så god at jeg gjerne ikke vil slutte å spise den bare fordi jeg drar hjem har vi fått i gang et prosjekt med hushjelpen til vbesteforeldrene mine. Hun lærer meg å lage maten jeg vil, og etterpå koser vi oss. På lørdag var det første gang, men det blir nok tradisjon fremover. Det er mye jeg vil lære, heheh

ñoquis

I tillegg samlet vi oss på ettermiddagen med en god del fra trinnet til å spise enda mer, øve på folkedans og se på champeons league finalen. Alle tre tingene var gøye. På kvelden var det juntada med hele trinnet, de blir bare gøyere og gøyere hver gang. Alt bra frem til jeg ble tilbudt å gifte meg, og til jeg ble forlatt av sjåføren som skulle kjøre meg hjem. De kom heldigvis tilbake igjen da når de huska på meg, så jeg overlevde. 😉

Søndagen var nasjonaldagen. Planen var egentlig å dra til la Casa Historica og spise empanadas til lunsj, men i og med at jeg kom hjem 5.30 forsov jeg meg og vmor sa hun ikke hadde hjerte til å vekke meg. Søtt. Vi dro i stedet på ettermiddagen kun oss to, og det var kjempekoselig det også. Huset er forresten der de skapte den første regjeringa, domstolen og lovene, så det er et viktig sted. Det eneste negative var at alt på torget rundt huset/museet hadde stengt/pakket ned for dagen. Hun kjøpte meg et par nøtter med dulce de leche og jeg kjøpte et håndlaget smykke kun for å lette smerten. Det gjør det jo selvfølgelig ekstra tungt at disse bodene har akkurat de helt like, mest sannsynlige fabrikkproduserte, produktene som absolutt alle andre turiststeder jeg har vært på, og jeg fikk ikke sett det. Menmen..

casa historica

Etter dette rotet vi oss faktisk litt rundt i sentrum og endte opp på en danseforestilling. Gjett hva de danset? Arabisk, spansk og enda mer folkedans! Det ble mye på en gang haha

Søndag kveld ble brukt til å ringe rundt til alle bekjente for å få tak i et skjørt og et lommetørkle. Alt i siste liten, akkurat slik det er vanlig her. Det var ganske umulig, men jeg fant min reddende engel klokka 23. I grunnen i ganske god tid, med tanke på at jeg trengte alt til klokka 11 morraen etter. Hver gang det skjer noe her har nemlig skolen en veldig formell samling. Det er taler, nasjonalsangen, flagg, etc. Siden søndag var nasjonaldagen var det en litt større greie, og vi som siste år skulle bidra med underholdning og danset folkedans. Derfor øvde vi altså på lørdagen. Det var utrolig gøy at vi dansa de samme bevegelsene som de på danseforestillingen, men det sier litt om hvor lett det er.

SONY DSC

SONY DSC

 

Vi var maaange flere som dansa, og for de fleste ble det en suksess. For de andre ble det veldig gøy og vanskelig å ikke le. Vi øvde tross alt bare de to skoletimene rett før, for vi (noen av oss) bestemte at vi skulle ha en ny koreografi. Jeg har filmer, så det kan jo være at jeg klarer å legge de ut et sted etter hvert. Uansett anbefales det uten tvil å prøve å danse folkedansen til det landet man er i, hvis man er på utveksling.

Eller enn det har jeg enda en gladnyhet, jeg har til nå bestått alle fag og det er snart ikke flere eksamener igjen. Og sola har kommet fram igjen etter uker med kulde og regn og skyer. Jeg er lykkelig, selv om det er mindre enn 50 dager igjen her.

rosaa

Dette bildet er faktisk litt tilfeldig, men hvor enn i verden bortsett fra Argentina har man en helt rosa himmel? Dette landet er fullt av overraskelser.

Chau!

NORSK 17. MAI!!

20 May

Heiaa

På fredag var 2. dag med sol i Tucumán på en veldig god stund. Det var flaks for meg, for da ble det aktivitetsdag i stedet for vanlige klasser, og jeg gikk ikke glipp av noe særlig. Fredag dro jeg nemlig ikke på skolen for jeg hadde bussbillett til Salta klokka 12.00. Jeg kunne stå opp sent og tok alt med ro helt til jeg plutselig ikke lenger hadde så god tid lenger.. Og endte opp med å glemme en del viktige ting som øreproppene mine, og gode sko. Kameraet ble i hvert fall med da. Grunnen til at det var mye stress i siste liten var at vmor ba meg ta buss inn til sentrum litt tidligere. Planen var at vi skulle møtes der, men på fredag var alle bankarbeidere i Tucumán i streik, eierne av bankene har nemlig en pågående personlig konflikt med guvernøren i Tucumán – den endte bare opp med å ikke være så personlig.. De fyrte til og med av en del skudd.. Jeg gjentar igjen at det som skjer her i Tucumán alltid er litt verre og mer alvorlig enn det som skjer andre steder. Fredag åpnet bankene igjen, men de stengte mye av trafikken så det ble mye kaos. Tror det ligger noen bilder på denne siden her for de som er veldig interesserte. http://www.lanacion.com.ar/1690540-las-imagenes-de-la-salvaje-represion-en-tucuman-contra-los-bancarios

Dette holdt jeg også på å glemme.. Godt jeg ikke trenger å pakke så ofte.

SONY DSC

Jeg ble hentet på busstoppet av disse skjønne jentene her:. Vi tilbrakte dag 1 på å handle mat, dra til leger osv. Jeg bodde hos Marte, jenta til venstre, og hennes familie. På kvelden laget kjæresten til hennes vmor mat til oss, og jeg tror det er den beste maten jeg har spist her til nå. All mat, bortsett fra asado, er nemlig vanligvis ganske smakløs..

SONY DSC

Dagen etterpå var det tid for 17. mai-feiring. Jeg og Marte ble igjen i huset til Mira og laget frokost/lunsj: pannekaker, eggerøre og bacon. Det ble en koselig frokost som egentlig varte litt lenger enn vanlig! Vi pynta fint, ordentlige nasjonalromantikere.

SONY DSC SONY DSC

På ettermiddagen dro vi ut til sentrum og vi spiste selvfølgelig is – 1/4 kilo på hver må jo til. På kvelden dro vi ut for å feire ordentlig, og da måtte vi selvfølgelig ha med flagget også. Det var gøy at etterhvert stort sett alle kjente oss igjen og ropte «Noruega» høyere enn vi gjorde. Sånn går det når man er sammen med 5 andre ganske blonde og oppsiktsvekkende pene jenter. Fredag kveld var det 10 grader, dette var på lørdag og da var det heldigvis ikke like kaldt. Ikke spør meg hvorfor jeg ikke er forkjøla enda..

norgee

 

Det som er annerledes med Salta og Tucumán er at i Salta er alt mye renere, bedre folk, osv. Alt er liksom finere. Men Tucumán har gøyere utesteder, og det sa alle og jeg er enig 😉 Men vi hadde det utrolig gøy! Det som også er bedre i Salta er at alt er samlet i samme gate så alle kjente treffes utenfor når klubbene stenger rundt 5, det er ikke sånn at man må forte seg inn i en taxi for å ikke bli ranet eller kidnappa. Det var litt deilig egentlig. Vi dro alle sammen og spiste tidenes gigantiske sandwicher de milanesa (som faktisk er enda en positiv ting fra Tucumán), og var vel hjemme halv 8 om morraen. Vi sov godt etterpå, haha. Faktisk så godt at vi forsov oss til å skulle møte de andre jentene dagen etterpå. Vi klarte å ikke bli mer enn 1 time for sene da, og det er faktisk ikke helt krise til å være i Argentina. Da ble det lunsj/middag på McDonalds, før en etter en dro av gårde til terminalen. Alt i alt en veldig flott 17. mai, og ikke tvil om at det var annerledes! Forandring er i grunnen godt en gang i blant, selv om det var litt kjipt noen øyeblikk å se alle koselige, sommerslige festbilder over alt på internett.. jaja, overlevde takket være disse 5 skjønne.

 

 

 

 

SONY DSC

 

Jeg kom hjem klokka 12, og da var det bare å spise middag før jeg la meg. Hver dag denne uka har jeg forresten hatt eller skal ha to prøver, inkludert mandag, så det har gått i ett siden jeg kom hjem.. Nå er jeg faktisk på vei til min 3. prøve for dagen, gym. Ønsk meg lykke til.

Chau!

Overvekt på mange måter

16 May
To innlegg på én uke, dette kalles forbedring. Her om dagen hadde jeg ikke noe å gjøre (rettelse: jeg var lei av å gjøre lekser og lette etter noe annet å gjøre), og jeg kom på tanken «hvor mye skaffer man seg egentlig i løpet av ett år?». Veldig interessant egentlig. Så jeg satte i gang og lete frem alt jeg har kjøpt, laget eller fått i gaver dette året. Jeg tenkte i grunnen det at jeg har vært en utrolig flink utvekslingselev, jeg har tross alt nesten ikke brukt noen penger på shopping, og heller har jeg ikke brukt så aaalt for mye på mat heller (mye fordi maten er billig, det kunne ha vært en del verre). Men haugen ble bare større og større. Og endte opp veldig mye større enn det jeg ville ha forestilt meg, ut i fra det jeg tenker jeg har. Jeg går nemlig fremdeles rundt og låner tøy av alle og enhver når vi skal ut, og det er alltid noe jeg mangler. For eksempel.
Konklusjon: jeg tenker jeg ikke har noen ting, men jeg har absolutt nok hvis man ikke har så høye (les norske) krav til gjenstander. Og at man i løpet av ett år skaffer seg overraskende mange ting man ikke tenker over. Så man ender opp med mange ting man ikke trenger lenger. Når jeg drar hjem kommer jeg til å ha både overvekt av ting, minner, tanker og omtrent alt annet. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, og la noe være igjen til dem som trenger eller kan nyte godt av det jeg ikke har lyst på selv lenger? Dumt av meg å skulle drasse med meg masse hjem, for så å finne ut at jeg ikke vil ha det liksom.Litt ironisk egentlig, for dagen etter dette hadde vi egentlig fri. «Egentlig», fordi mitt trinn var invitert til å delta på en idrettsturnering på en langt fattigere skole enn vår. Skolen arrangerte dette arrangementet for å samle inn penger, noe vi gjerne ville hjelpe dem med og bestemte oss for å stille opp alle sammen (vi er rundt 70). 10 pesos for å spille volleyball, fotball eller hockey er jo ingenting for dem som betaler 1400 pesos hver måned kun for å få gå på skolen vi går på.  Selvfølgelig, siden vi fikk vite etter at dette var bestemt, at vi hadde fri, stilte ikke alle disse 70 opp, men vi var likevel en stooor gjeng.

Vi ankom tidlig, og allerede når vi kom til døra ble vi kjent igjen av de som stod som dørvakter: «Colegio del Sol, ikke sant?». Vi har nemlig alle laget oss en slags collegejakke, så når alle fra trinnet stiller opp med denne er vi visst lette å kjenne igjen. Men i og med at minsteparten av de som allerede befant seg  på skolens område (vi kom selvfølgelig for sent, i og med at vi bestemte å dra alle sammen sammen i buss….) hadde noe lignende, ble det i grunnen bare ganske feil. Jeg følte meg helt ærlig ordentlig snobb, som om vi kom alle sammen sammen, og ikke minst sist av alle, med jakkene bare for å vise oss fram. Det var ordentlig fælt. Vi ble tatt godt i mot likevel.

Det har seg nemlig sånn at en lærer vi hadde i fjor, er rektor på denne skolen, og han presenterte oss for avgangselevene. Det var imponerende å se hvor forskjellige de, og miljøet på skolen, er, selv om vi befant oss kun noen 20 kvartaler unna hvor skolen vår ligger og hvor den fineste sona i byen er. De inviterte oss på mate og de hadde tatt med seg kaker, kjeks og o.l., for å spise frokost sammen der. Selv om vi kom mange, hadde de likevel ikke noe problem med å dele og la oss spise og drikke sammen med dem. De dro til og med til en kiosk i  nærheten for å kjøpe litt flere kjeks når de så at de ikke hadde nok! ALDRI om mine klassekamerater hadde gjort det, det er så vidt de deler med deg hvis de tar med seg noe hjemmefra. Vi ble sittende sammen med dem hele dagen (bortsett fra når vi spilte kamper), og fikk fort veldig god kontakt. Alle var utrolig glade og lo kjempemye, og det var lett å ha det gøy med dem. Til slutt endte vi opp med å blande lagene våre, og heide på hverandres lag. Det var i grunnen en veldig rørende dag, for disse personene var så gode! De er helt motsetninger av det mine klassekamerater, og resten av over-/middelklassen,  sier og fremstiller dem som. Av og til gir de dem liksom skylda for alt galt som skjer. Håper de slutter med det, for det er helt uten grunn.

Pengene de samlet inn var ikke engang til deres egen skole, men for å donere bort til en skole som er enda fattigere! Jeg syntes det er utrolig, tatt forholdene i betraktning, at de ikke er mer egoistiske enn det. Til og med min skole gjør ikke noen slik god ting, selv om det renner over av penger for dem.. Jeg tenkte i grunnen at det lå i kulturen, men nå vet jeg ikke. Jeg tror bare ikke de stoler på at pengene blir brukt til noe godt, så lenge de ikke bruker dem selv. Det har helt sikkert litt med at det er erfaringen de har som folk og land, i og med at det er ganske mye korrupsjon her, men det var kjempegodt å endelig se noen tenke på noen andre enn seg selv, og sette andre først. Det er faktisk en ting jeg ikke har latt gått opp for meg hvor mye jeg savner, for her er alle utrolig egoistiske og i grunnen selvopptatte. Stryk alle, for det ble bevist her at ikke stemmer.  Jeg, og alle andre av mine venner her (og også i Norge, mest sannsynlig) har nok dette problemet med overvekt hvis man faktisk tenker på hva man egentlig trenger, og sammenligner litt med andre. Håper flere av dem jeg kjenner forandrer seg litt etter å ha sett godheten til de andre elevene på så nært hold. Det var sterkt, i hvert fall for meg som allerede i over-/middelklassen føler at jeg mangler mye. Snakk om å være selvopptatt daa

Chau!